 |
| G.Øyemo-ill. |
VINTER
Snart
er vinteren her
Og
appelsinhøsten er forbi,
Hender
trenger hvile
Og
søndagssolen gir ny styrke.
Dag
for dag er vinteren kald
Før
jeg igjen blir velsignet
Med
ny avling i ly av regnet.
Og
søndagssolen varmer mitt kinn.
Jeg
vandrer på jorden
Og
har kjærlighet til skjønnheten
I
alt som er skapt.
Og
frukten gir oss fremtid og håp.
Når
vinteren er forbi,
Er
alt ferdig til en ny høst
Med
korn, grønnsaker, frukt og bær.
Og
jeg er med på festen.
Vinteren
er alltid en overgang,
Som
et høyt fjell med kløfter.
På
andre siden er sol og kjærlighet
Fra
han som elsket oss først.
FORTELL
IKKE
Fortell
ikke om vakre gravlunder,
Om
en himmel som lyser i rødt
Og
stjerner som beveger menneskene.
Fortell
ikke om vakre piker.
Det
finnes mange av dem av over alt.
Tal
ikke om å elske.
Det
gjør vi likevel så lenge vi lever.
Fortell
ikke om Gud,
For
jeg vil bevege meg fritt
Før
jeg stuper.
HUSK
Barndommen
lyser mildt,
Og
smaken av epler, plommer og pærer
Gir
en skjønn opplevelse.
Vi
husker hver lyd,
Og
gjemmer alle gode minner
Som
blomster for en stor anledning.
Jeg
husker mine tresko
Og
mitt første slips.
Jeg
likte å se meg i speilet
Og
hadde stille stunder i åpent landskap.
Skog
og fjell var min lekestue
Og
hest og kalv var mine kjæledyr.
Jeg
husker gråt og latter,
Og
gjennom alt var livet et mysterium
I
skyggen av gamle trær.
Jeg
så etter måne og sol -
Som
åpnet mine øyner for form og farge.
Jeg
studerte snøkrystaller og skyer.
Jeg
var ikke blind, og jeg elsket lyset.
Husk,
du er født for å bære.
Gjennom
alle år har jeg frydet meg
Over
vårens under, og gode mennesker.
Jeg
husker gamle og unge på veien
Som
lyspunkt i livet, som fyrtårn i kjærlighet
Som
velsigner og takker Gud.
LENKER
Verden
består av lenker
Av
mennesker og ord.
Gjennomvevd
av dype harmonier
Kommer
skjønnheten og varmen med fred
For
menneskebarnet som elsker
Sin
neste som seg selv.
Visdommen
er lyset på veien
Født
i kjærlighet til den ene, i ærbødighet
Til
vår søster og vår bror.
REISE
Livet
er en lang reise
Eller
en kort reise.
Men
alle kommer frem til slutt.
Noen
savner oss, kanskje.
Noen
gråter mange tårer
Og
vet ikke hvor vennen er.
Lange
reiser bryter bølgene.
Og
stolt går den ene i land,
Men
skjønner ikke helt.
Livet
kjærtegner kroppen,
Og
speiler meg hver dag
Over
grensen i en elsket verden.
STILLHET
Månen
henger ned,
Fjorden
er mørk som graven,
Stillheten
ruger
Som
ærfugl med våkent blikk.
Fjellet
løfter sin kropp
Og
kaster kappen.
Snart
er alle fyrlyktene tent
Og
båtene er i havn.
Livet
er vakkert,
Og
månen stryker over hustakene.
Jeg
kaster mitt anker i byen
Og
bygger hus.
Stillheten
møter meg i døren.
I
mylderet er jeg alene,
Og
finner hjem til slutt.
Her
kan jeg lese i månelys
Og
vandre med ryggsekken.
Sjelen
faller til ro ved fjellfoten
Med
utsikt til havet.
OPPSERVASJON
Trærne
står på sin post
Og
observerer.
Månen
og stjernene observerer.
Vi
er oppdaget i øyeblikket
Som
smalner inn
Til
en skjelvende vingespiss.
Vi
er som en flaggstang
Og
prøver oss med små kast
I
lysstrålene mellom natt og dag.
Vi
kalkulerer tiden
Og
legger oss for å våkne
Uthvilte
til en ny økt.
Fjellene
observerer om vi er hjemme
Og
tar oss av ulvene
Som
er fredet av kongen.
De
observerer fjellklatrere og lam
Som
beiter i liene.
Men
snart må vi slutte å observere,
For
det er farlig.
JEG
VIL SE
Stjernene
kommer nærmere
Og
det virker som noe tar i meg.
Jeg
ser røtter av stjerner i luften.
De
henger som greiner
Og
strekker seg oppover i atmosfæren
Som
en slyngplante.
Stjernene
bærer bud om en ny tid
Og
synger om de siste tider
Med
dampmaskin og motorsag.
Jeg
må spisse ørene,
Og
øynene står på stilker.
Jeg
vil gjerne vite historien
Om
skapelsen og veien videre. |
| G.Øyemo-ill. |
No comments:
Post a Comment