 |
| G.Øyamo-ill. |
FOR
MEG SELV
Dette
er et dikt for meg selv
Og
skal ikke utgis.
Jeg
krever absolutt respekt
For
mine åndsverk.
De
skal løftes med varsomhet
Og
oppbevares i arkivet
Til
en ny tidsalder.
For
meg selv blir diktene grundigere,
Dypere
og mer ekte for hvert år.
Jeg
trenger ikke sile
For
å oppdage diamanter.
De
lyser opp som utvalgte korn
I
åkeren min.
FORUNDRING
Jeg
husker et speil
Som
fungerer profesjonelt
Og
feilfritt.
Det
fremhever alle kroppsdeler
Og
legger merke til rynker i huden
Som
taler visdom.
Om
byen var full av slike speil,
Kunne
vi gå gatelangs
Og
bli tatt bilde av
For
historiebøkene som er på nett.
Ja,
vi kunne legge hendene frem
Og
se våre egne gjerninger
Fra
begynnelsen.
DRØM
Jeg drømte
Jeg drømte
At
alle mine ord var skrevet,
At
jeg var ferdig
Og
var gått inn for landing
Uten
koffert og nistepakke.
Jeg
var alene
Og
hadde ikke større behov
Enn
en gammel adresse
For
neste stopp.
Jeg
strevet meg gjennom kontrollen
Og
ble henvist til gate for sivile
Med
stemplet pass.
Her
ble jeg tatt imot som gjest
Og
ble inkludert i selskapet
For
anonyme.
Siden
har jeg elsket forglemmegei
Som
den vakreste blomst
Ved
siden av asters og klokkelyng.
Jeg
er også betatt av roser,
Og
dufter nellik og asters på avstand,
Selv
om jeg ikke er gartner.
Jeg
elsker frukt av mange slag,
Også
i drømmer.
Og
tar fram gamle brev
Til
en påminnelse
At
jeg er født i Edens hage
Ved
Jerusalems gullport.
ROLIG
Jeg
elsker hvert øyeblikk
Og
går rolig mot tempeldøren,
Men
blir straks oppdaget
Og
vingeklippet med spørsmål.
Videre
må jeg klare meg selv,
Men
ingenting er viktigere enn å søke
Der
stjernen peker.
En
dag vil jeg finne barnet i mylderet
Og
bli tatt imot som søsken
I
de levendes land.
Alt
er mulig, men avisene er stille.
De
har en annen agenda
I
spørsmålet om rett og galt i verden.
VIND
Jeg
våknet av vinden ved daggry
Og
kjente at jeg svettet.
Ute
var bølgene høye, og skyene drev
Som
båter mot land.
Sølv
og gull har jeg ikke, men et hus
Hvor
jeg kan søke ly.
Her
sitter jeg nå i stormen
Og
ser ut i det frådende havet.
Ingen
fisker kan komme velberget i havn
Fra
en slik seilas. -
Men
vinden manøvrerer losen,
Så
alle blir berget til slutt.
Skyene
daler som regn i piletrærne
Og
åkeren blir fylt av vann.
Og
skogen mettes av regn.
Det
er Atlanteren som feier over oss.
Vinden
og bølgene er sammen.
Og
månen glitrer langt borte et sted.
Den
venter til alt er rolig
Før
den stiger frem med gullsko.
MENNESKER
Overlegne
ord
Og
overlegne mennesker
Passer
godt sammen.
Jeg
reiser med snakket,
Og
kommer til Drøbak.
Snart går neste ferge
Og
bilene stiller seg i kø,
Og
menneskene åler seg frem
Til
alle får satt seg.
Enkelte
nøler med å gå av,
Og
våkner først på andre siden
Til
en verre trengsel.
Jeg
brauter meg frem til en taxi.
Dette
er bare innledningen.
Menneskene
reiser fritt
Og
vokser som makrell og lyr
På
sin reise over det store havet.
Ordene
er bilder som tolker
Våre
innerste tanker.
Vi
blir aldri fattigere av å fortelle
Hvem
vi er – mens vi lever.
ALT
Alt
er ikke sagt med navnet.
Også
ansiktet har noe å fortelle
I
speilet til de andre.
Vi
favner søsken, og samler øyenvitner
Til
historien om den blindfødte
Ved
Betesdadammen.
Bare
et under kan forandre verden,
Og
jeg er med på lasset
Til
en ny stjerne. |
| G.Øyamo-ill. |
No comments:
Post a Comment