ARKIVET Ny-poesi 2015-2 <> Del9 *Sigve Lauvaas

H.Sørensen-ill.

DIKT

Da diktet jeg aldri skrev

Ble publisert,

Streifet det meg at ordene

Var lagret

I en gullgruve for senere bruk.

Jeg skulle vente med mine utgivelser

Til kornet var modent.

Og lauvet i skogen flyr nå

Som grågjess den lange veien

Jeg alltid har drømt om.

LYS

Lyset åpner våre øyner

Og får oss til å se kyststripen

Som nærhet til menneskene

Som klamrer seg fast.

Jeg kommer fra det tykke innland

Og ser lyset gjennom skogen,

Og tynges av latter

Når våren kommer til Mjøsa.

Lyset tenner gnisten

Og får oss til å elske livet

Som en juvel vi aldri vil gi slipp på,

Bare ånd, sjel og legeme, var intakt.

Lys mine ord, sier jeg i blinde,

Og tenker hva jeg kan bidra med

Som en brikke i landskapet,

Under glitrende stjernelys.

Jeg hvisker gjennom språket

Og stryker barnet over ansiktet:

Menneskene er verdens lys

Forent med kilden til evig liv.

DIN HÅND

Ditt ungdommelige smil,

Din lyse latter,

Dine brennende øyner,

Din varme hånd - stuper imot meg.

Du triumferer med myke skuldre

Og tryller frem hetebølger

Fra sommeren langs Lysefjorden

Mens skumringen driver inn

Fra sine skjul i fjellet.

Du la din hånd på min skulder

Og stemplet din kjærlighet i meg

Så mitt hjerte ble varmt som brostein

I gatene i Venezia.

Dine smale fingrer føler tangentene

Og spiller opp til vals,

Mens jeg svetter nervøst

Og brenner av lyst til å danse.

Nøklene klirrer i sollyset

Og forteller om kontroll og husrom,

Med åpne dører for en vakker gjest

Med ungdommelig latter og humor

Fra bølgende regnskoger

I Costa Riga.

Du er alt for meg i dag,

Og forteller om fjerne triumfer

Fra øyene i Stillhavet.

Du har merket min sjel med latter

Og kjærlighet

Fra dypet i ditt hjerte.

Du er morgenlyset og livsgnisten

Fra dag til dag

Jeg bærer deg på gullstol

Til klokkene ringer

For siste gang.

DRØM

Her i gaten kan jeg drømme

Under svartpolerte lamper.

Under furutrær i skogen kan jeg drømme

Med våkne øyner - langt av sted.

På en øy i havet kan jeg drømme

Og lytte til bølgesus og kvinnelatter.

Jeg kjører over stille landskap

Og møtes ansikt til ansikt ved en strand

Med glade folk fra hele verden.

Jeg drømmer byer, og vokser

Som et tre i skogen.

Snart er utsikten blitt en gåte.

Jeg må stige opp i fjellet, opp til varden

For å se mitt liv i perspektiv til alt

Som rører seg på denne kloden.

Jeg drømmer gater som en strek

Med trikk og biler i kortesje.

Alt skal frem, som maur og tog.

Den siste reis er ikke slutt

Før alt er slutt i eventyret.

GLEMT

Å menneske, vi må ikke glemme fuglene.

De uskyldige kryp trenger oss,

Og vi trenger dem over havet.

Sånn er det i drømmenes rike.

Vi drives som tømmer i elven

Og skal bli til en bok om løst og fast

Mens dagene går og fuglene flyr.

Og det blir høst, vinter og vår, og sommer

Med kjærlighetens gleder.

Et fuglepar med åtte små forteller om livet.

Vi må lytte til fuglene, før det er for sent,

Før verden går i oppløsning

Og vi er usynlige for hverandre.

FEIL VEI

Damen gikk i feil retning

Og ble tatt av raset.

Da vi kom var det høye sperringer

Og vi kunne bare se alt fra avstand.

Damen var innskrevet på hotellet,

Men ble straks utskrevet,

Da ingen visste hvor hun var blitt av,

Men snøen lavet ned.

Det er lett å ta feil av veien,

For skiltene var dekket av snø

Og køen var stor i begge retninger.

Jeg hadde ikke GPS den gangen.

Damen kom heldigvis til rette

Og måtte ligge i koma i fire uker

Mens snøen rant i havet

Og ingen gjenboere var å se.

SNØ

Jeg elsker snøhuler

Og lager snøklokker til naboen.

Snøen lyser opp

Og gjør nabolaget mer spennende.

Hvert ansikt lyser i snøen

Og forteller sin historie om avmakt

Når vinteren brøyter vei

Og gir oss snø og is i rikt mål.

Jeg filmer livet i bakkene

Og brenner bål for barna

Som gir av seg selv, og lærer å elske

Historien om de som ble igjen.

H.Sørensen-ill.