ARKIVET Ny-poesi 2015-2 <> Del4 *Sigve Lauvaas

G.Øyamo-ill.

ALENE

Ofte er jeg svak og hjelpeløs

Og trenger en hånd å holde i.

Jeg går i skyggenes dal

Og lengter tilbake til begynnelsen.

Jeg har et bankende hjerte,

Men er alene i en tåket verden.

Naturen holder meg fast

Med sin klamme hånd.

Jeg trenger en sirkel å bevege meg,

Et hjem å holde av.

Jeg trenger vinger å fly med

Og strekker meg etter dagslyset.

Jeg seiler i drømmer og poesi

Og kjenner havet under mine føtter.

Heggen er dekket med blomster,

Men jeg er alene uten deg.

BEVEGELSE

Jeg beveger meg stille

Som flygende skyer,

Uten et hjem, uten noen å gå til.

Jeg beveger meg med vaktsomt blikk

Og myke vinger.

Jeg leter etter frø og frukt i ødemarken,

Og en vannkilde i dagslyset.

Jeg drømmer å dekke mitt hode

Med blomster og jord,

Med lukkede øyner under halvmåne

Mens noen spiller dempet

Over Salme 8 og 29.

Jeg beveger meg over snøgrensen,

Men er ingen skigåer.

Jeg ser etter et holdepunkt i livet,

Og beveger meg fra varde til varde

Uten et nådig svar.

Jeg er skadet på reisen,

Mine vinger er trette, og jeg skjelver

I frykt for tidens tann.

Himmelen og jorden bor i meg,

Og snart er jeg ved målet.

Min ånd flyr.

SETT MEG FRI

Jeg vender tilbake til ordene

Og leser side opp og ned,

Fra Moses til Johannes.

Jeg glemmer mine egne på hytta.

Jeg er i ekstase over et ord

Som setter meg fri.

Dette navnet tilbakelegger tusen mil

For å hente meg, for å gi meg

Et rom i sin nærhet.

Den rene ånd flyr usynlig

Som tidens hjul, og taler til oss

I drømmer og syner.

Jeg hører ånden på vei til fjellet,

Og setter meg på en hvilestein

For å ta imot budskapet.

Som et knippe blomster i vasen,

Fylles mitt hjerte av ømhet

For den levende Gud.

Jeg er fri, men skjelver som lauv

I møte med vinden,

Og er stille under soluret.

Jeg lytter til bølgene og tidsånden

Og blir urolig.

Sjelen er bundet til denne verden,

Men den ene setter meg fri,

Og gir meg dagslys hele natten

Så jeg kan se de hellige

Og lytte etter deres hjerteslag.

ANSTRENGELSER

Jeg skriver dine steg, ditt navn,

Og åpner dører for deg

Rundt og rundt i byen,

Helt til grunnen slipper under oss

Og vi må stige opp på fjellet.

Jeg skriver dine steg, og rydder vei i skogen.

Du skal videre, og jeg følger deg tett,

Og hviler når du hviler.

Jeg hører jordbunnen puste,

Og du er her og forsøker å nå meg.

Jeg skriver deg på klatretauet

Og følger deg rundt Lysefjorden,

Til Kjerag og Preikestolen, til Hengjane,

Og ser etter tyske spor i fjellet.

Jeg lyser ditt navn i fjæresteinene.

Du er en gåte jeg ikke kan forstå.

Jeg skriver deg som en sangfugl

Og dikter vinger til dine ord som beveger.

Marken lyser i dugg mens du sover,

Og jeg favner deg fra begynnelsen.

OMRKRING

Omkring oss er verden,

Og vi er i verden, overmodige

Med skarpt blikk for de andre.

Vi er polerte, og ser ikke grensene.

Og jordplatene forskyver seg.

Snart er vi i samme båt

Og kan forstå hverandre.

Men det er vanskelig å være alene,

Uten speil for tidens hjul.

Omkring oss er tiger og ulv,

Og vi er lenket til denne verden

Med hud og hår - og bærer navnet

Til en mektig Gud.

Vi er et speilbilde, og vet det knapt,

For vi kan ikke se klart

Uten å se den ene.

VÅR

Mens heggen lyser

Går vi omring, overmodige,

Og ser verden fra vår grønne pidestall.

Vi befinner oss ved en gruve

Med grovkornet sand

Og betrakter sår i fjellet.

Våren er snart åkergul

Og skjønnheten lyser i høst.

Våren beviser livet sin ukrenkelighet

Inn i en ny tidsalder.

Hver dag er en gåte, en vei

For den som bærer navnet.

Solen, vannet og jorden,

Havet og skyene, er vår kilde til liv.

Vi pløyer og sår, og venter avling

I tidens fylde - med ord og setninger

Beveger verden og barnet seg

Og venter oss med latter.

Da kan vi ta imot utsendingene

Fra rosehagen og kornåkeren.

G.Øyamo-ill.