 |
| H.Sørensen-ill. |
ANSTRENGELSE
Jeg
anstrenger meg
For
å nå frem til neste århundre.
Det
forvirrer meg ikke
Å
se på klokken som en veiviser.
Århundret
skumrer med oss
Og
verden blir mer og mer delt,
Jorden
rystes i sine grunnvoller.
Vi
anstrenger oss for å følge med.
Jeg
tar i håndklinka
Og
merker stillheten fra dypet.
Jeg
prøver å hvile på en sofa,
Men
våkner, og har ikke lenge igjen.
Jeg
anstrenger meg for å lese posten
Og
kaver meg opp trappen.
Jeg
blar i testamentet
Og
ser etter en hvitkledd trompet.
Kanskje
er det gjensidig
At
vi skulle møtes i grålysingen
Utsovet,
med briller og frakk,
Uvitende
om dette blir den siste turen.
BIBLIOTEK
Jeg
skulle skrevet hva jeg har skrevet
Og
lagt det i kisten.
Alle
skuespillere har kontroll på sine roller,
Men
jeg er ikke betydelig,
Og
skriver for arkivet.
Kanskje
en dag vil folk dra kjensel
På
mine sirlige ord og dra dem frem i lyset
Som
utdøende håndskrifter.
En
dag vil folk begynne å studere dikt
Med
briller fra en annen verden.
HAV
Havet
omringer meg,
Og
jeg hvisker til Gud
Og
ber om nåde.
Jeg
kommer tørrskodd hjem
Og
hilser min kjære,
Uten
fisk på kroken.
Jeg
er viss på at det finnes mer
På
andre siden,
Og
går villig dit neste gang.
Havet
lyser opp
Og
det blir orkan til natten,
Men
jeg sover rolig.
Jeg
tørster etter havet,
Og
ser bølger og fiskeskøyter
Rulle
i takt om livet.
OPPDAGE
Jeg
har oppdaget Amerika,
Og
flere gjør det samme hver dag.
De
oppdager veier, gater og skilt.
Men
mest av alt,
De
oppdager seg selv i smeltedigelen.
På
reisen blir vi formet som brød
Og
kommer hjem helt ferske,
Men
uspiselige for mange.
Vi
trenger nåde for å overleve
Kappløpet
om en ny oppdagelse.
Skyene
drar sin vei, og menneskene
Oppdager
at de ikke er alene.
Vi
blir bombardert av inntrykk i lyset,
Og
sovner bratt som Prekestolen
Til
nye inntrykk fra fjernkontrollen.
ORD
I RETTE TID
Vi
taler til døve
Gjennom
tid og rom.
Stjernene
speiler sjøen
Og
holder oss med selskap.
Vi
taler til den vide verden
Og
løser problemer
Med
et pennestrøk,
Men
virkningene er langt borte.
Vi
taler for å erobre,
Men
kjenner ingen her.
Vi
øver oss til den rette tid,
Da
alle brikker faller på plass.
Vi
ser mulighetene,
Men
kan intet gjøre.
Bare
ordene kan forvandle
Og
gi menneskene frihet igjen.
ØYEBLIKK
I
dyrebare øyeblikk
Flammer
vårt hjerte i glede,
Og
tiden farer forbi uten strenger
Til
en ny melodi.
Vi
er oppslukt i nuet
Og
lever hundre prosent som levende lys.
Dette
øyeblikket er en forening,
En
lenke for alt som heter tid,
Åpenbart
i ordet som skaper
Alt
fra begynnelsen.
KLEDD
Vi
er kledd med vinger
Og
indre og ytre tekstiler.
Vi
er vevd av millioner år
Til
en edel drakt.
Av
tidløse vevstoler ble vi båret frem
Og
prøvd i ild og vann.
Vi
næres av ord og lenkes
Til
evige kilder.
Vi
er kledd for å tåle kulde og hat,
Og
formes hver dag i en langvarig skole
Som
verner oss mot galskapen
Som
regjerer verden.
Vi
lever med frihetens alfabet
Og
lærer visdom på veien,
Så
vi kan stå oss i prøvelsens time.
Med
denne kledning er vi trygge som barn.
REGN
Regn
drypper
Som
fottrinn i asfalten,
Og
vi går galante hver til vårt.
Verden
blir gammel som mennesker
Og
følger sol og måne på sin reise
Til
den endelige oppløsning.
Regnet
drypper som kjærlighet og hat
Over
byer og ørkenlandskap,
Og
fosser i havet som pisket melk.
Verden
pulserer i regn,
Og
trær og blomster vekkes til live
Av
kraften i dette regnet
Som
taler på mange språk.
 |
| H.Sørensen-ill. |
No comments:
Post a Comment