ARKIVET Ny-poesi 2015-2 <> Del5 *Sigve Lauvaas

G.Øyamo-ill.

LANDSKAP

Et landskap klorer seg fast.

Fjell og skrenter holder på sitt

Og bøyer sitt hode.

Hvert tre og spire strekker seg

Fra røttene, som holder jorden sammen.

Langt vest i havet klamrer øyer seg fast,

Som fiskere i forlis etter stormen.

De sitter på båtripa og ber om nåde

Og klamrer seg fast til livet.

Hvert landskap har sine utstrakte hender

Og forblåste skuldre

Der bølgene buldrer og skummer

Natt etter natt.

Og midt i landskapet går en ulveflokk

Og regjerer som barske jegere

Fra en annen tid,

Mens sauene er fredet,

Og ingen får reise til Israel

Av frykt for villdyret.

SE KOBBEN

Her og der stuper en kobbe,

Og strandkanten opplever en invasjon

Av turister og glade mennesker

Som bader langs klippene.

Øyene utenfor blomstrer av båter

Fra hele verden, og mennesker

Tar av seg sine klær

Og rusker i vannet som vadefugler.

Klirring av gull og glass

Lyser som små signaler over vannkanten

Og bortetter de lange sandbankene,

Der landkrabbene dormer i solsteiken

Før en ny kobbetur.

HUSK

Der er alltid noen der ute

Som er mer vis og forstandig enn deg,

Og noen er sterkere, tryggere

Og har mer makt.

Noen der ute kan vri deg

På lillefingeren.

Selv om du er vennlig og god,

Er der alltid noen der ute som er bedre.

Med øyner kan vi tale med våre venner,

Spørre og svare fra vårt indre.

Men alltid kommer noen i veien

Og stenger for oss.

Der ute er trafikken hard,

Og vi må innrette oss etter været.

Samfunnet liker ikke fridager,

Så det gjelder å ha en sterk tro.

MINNER

Det gagner ikke å henge på gjerde

Mens andre planlegger.

Vi stenger ikke livet ute

Med å flykte til fjells.

Minner ruller frem fra arkivet

Som bilnummer og byer i Afrika.

Det gjelder å være født

Med et utviklet språk i bagasjen.

Når vi kommer frem til museet

Må vi ha noe å si.

Jeg har en følelse at navnet og veien

Forvitrer med alderen.

SØK LY

Jeg søker ly i min barndoms by

Og holder ap med vinden

Som raser og seiler forbi.

Jeg bøyer meg for stormen

Og legger meg flat

Når vinduene blir blåst ut.

Da er jeg skjelven

Og søker ly i kjelleren til naboen.

Her kan vi øve vår kjærlighet

Og meisle kontinentene sammen

Som et puslespill.

Ikke alt er så komplisert som byen

Med alle knutepunkter og hjul

Som strømmer forbi -

Og puster meg i nakken.

Jeg står i lyset for ritualer og tegn

Mens noe hamrer mot tak og vegger.

Jeg håper, tror og lengter

Å kunne bli synlig en dag.

Jeg vil komme frem i lyset med ansiktet

Og skrive verden med blå skrift.

Jeg har ennå en tid igjen.

TID

Tiden gnager i oss

Som årene i cellevevet,

Som veien til verdens ende.

Tiden legger sin sjel i oss

Så vi kan stave alfabetet og lære

Sangen om tilgivelse.

Tiden er en dimensjon

Vi må forholde oss til så lenge vi lever.

Men all tid er ikke et gigantisk tre

Med åringer og søyler.

Tiden går på skinner, og løftes imot oss

Som en vakker rose.

LIVET

Det beste med livet

Er selve livet,

At vi har lov til å være den vi er.

Sånn er det for øyeblikket,

Men jeg kan forandre meg

Som trær og blomst.

Livet er en himmel for meg,

Akkurat nå.

Jeg har det så bra det går an,

Med latter og toner av små engler

I bakgrunnen.

Mine barn vet ingenting

Om mitt liv.

De kjenner meg knapt,

Og har flyttet ut for lengst.

Jeg er som en bok som lever

I høytid og høflig harmoni

Med omgivelsene.
Men innerst inne bor navnet

Som taler i meg

Og fører meg fra begynnelsen

Til alders hvile.

KJÆRLIGHET

Først er kjærligheten

Romantisk og ekte,

Så taler den gjennom andre

Binder seg til ord og omgivelser.

Hus og veier blir gjerne bygd i kjærlighet,

Men mitt indre skjelver

Når den ene banker på døren

Etter år på reisefot.

Andre kjærligheter ånder meg i nakken

Og lever tett og nært

Som luft og vann.

Og jeg elsker denne kjærligheten

Som aldri fortrenger livet,

Og er en stemme som løfter meg

Over alle grenser.

G.Øyamo-ill.