 |
| B.Eriksen-ill. |
BØKER
Bøkene
ligger i bokhyllen og venter.
Flere
bøker er åpne hos naboen,
Som
leser til den store gullmedalje.
Livet
er delt mellom bøker
Og
mylderet rundt omkring i verden.
Jeg
tenker helst på ord
Som
blinker langs grøftekanten.
Til
sin tid tar jeg ordene opp
Og
veier dem i hånden.
Jeg
kan ikke helt forstå bøker
Som
er i dvale.
Likevel
må jeg lovprise arkivet
Som
oppbevarer gull og sølv,
For
verdien bare stiger.
EN
GANG
En
gang ble jeg bevisst
Mine
forpliktelser
Og
våknet til ansvar
Og
overlevde kaoset i byen.
Jeg
trekker meg tilbake
Mens
tiden er god,
Og
fyller mine kar med ord
Fra
et stort marked i livet.
Det
er betydningsfullt
Å
ha gode venner over alt
Og
kjenne at en er på rett vei
Med
sterke inntrykk i lasset.
Jeg
betrakter menneskene
Og
ser livets mysterium i alt
Som
er skapt, for å oppfylle loven
Og
utvide grensene til et språk.
MITT
HJERTE
Søvnen
kommer til meg
Og
taler til mitt hjerte
I
stillhetens rom.
Den
evige glødelampe
Holder
meg våken
Når
det er dag.
Jeg
famler etter tapt tid
Og
klarer ikke gripe
Lyset
som skinner i mørket.
Ordene
blir ensomme tegn
For
mitt aldrende hjerte
Som
taler tålmodig
Fra
livets skole.
VELKOMMEN
En
stjerne tar hånden min
Og
fører meg langt.
Jeg
flyr til nye stjerner
Og
er velkommen i lyset
Som
stråler med musikk
I
strengene.
Jeg
ønsker velkommen med
Til
de ytterste planeter,
Som
tar imot meg når jeg kommer.
En
stjerne, en planet, et rom
For
nye mennesker.
Jeg
er velkommen tilbake
Som
en virkelig bror.
HUS
Det
finnes alltid et hus
Som
kan ta imot våre stille timer.
Jeg
setter meg på plenen
Og
ser verden fra utsiden.
Kanskje
er kjærlighetens hus
Det
beste som er skapt.
Jeg
føler en lengsel til byen
Som
stadig utvider seg
I
kjærlighet.
ANSIKT
Om
fjellet er et ansikt
Som
åpner seg i lyset,
Så
er solen et øye som ser alt.
Havet
drar båten i land
Og
fjellet speiler seg mot himmelen.
Vi
er alle født under stjernene,
Og
samler gullstøv til et testamente.
Alt
har vi fått til låns,
Og
alt må vi gi ifra oss.
Bare
sjelen er vår pant på livet.
Vårt
ansikt er et speilbilde
Av
skaperen, og kroppen
Er
vårt jordiske telt.
Å
ha et ansikt som lyser,
Forteller
om et åpent ansikt
I
kjærlighet.
All
naturen åpner seg i dagen
Og
gir seg til kjenne.
Hvert
menneske er et lys på jorden.
SETNINGER
Min
kamerat er likegyldig til setninger,
Men
har alltid noe å si.
Rent
musikalsk vil han klare seg,
Men
mangler gehør for setninger
Som
danser lett.
Setninger
som er fast oppbygd
Kan
vanskelig bli poesi.
De
hamrer som tyske noter i klaveret
Og
venter på gratis applaus.
Jeg
ser setninger mer som byggmateriale
Til
hus som skal tåle vær og vind,
Der
kjærligheten tyter ut vinduene
Og
taket er dekket med blomster.
Min
kamerat tigger til seg ord
Og
kaver seg opp elven som en gammel
På
jakt etter en god fiskeplass.
Men
noen ord knytter seg,
Og
virkeligheten beruses med slagverk,
Så
talen blir lunefull.
Omgivelsene
fortviler, og setningene
Jages
på havet med vinden.
BETRAKTNINGER
Blomstene
strekker seg imot oss
Og
roper navnet.
Vi
hører det klinger i lyngen,
Og
speiler oss i vannet.
Vi
lytter til paraden i byen
Og
våkner til en ny dag.
Å
betrakte verden fra innsiden, begrenser.
Å
kjenne tiden, gir stor styrke.
Og
den som vet veien, finner frem.
Alt
vi trenger, er visdom og kjærlighet.
INSTRUMENT
Jeg
er et instrument.
Jeg
ønsker at du skal bruke meg,
At
tonene skal komme frem.
Alle
mennesker må ha et instrument
For
å gi tonene glød og varme.
Alle
trenger en melodi
Som
er lys og lett, og passer
Til
føttene som danser.
Jeg
er et instrument,
Og
venter at du skal røre meg
Før
natten kommer, og jeg er gammel
Som
en tigger mot evigheten.
Jeg
lengter å se dine fingrer
På
mitt tastatur.
Fra
de tidlige morgentimer
Sitter
jeg ved vinduet og speider.
Kanskje
er den ene på vei,
Som
småfuglene, og vil bygge rede
Rett
utenfor døren min?
Kanskje
er det på grunn av meg
At
tonene ble så vakre?
KIRKEGÅRDEN
På
kirkegården er ingen glemt.
Alle
er plassert med kors og navn
På
rekke og rad.
De
urgamle og helt unge
Har
fått en staselig grav, og slekten
Kan
puste lettet ut.
Her
er duft av storhet og blomster
I
skjønn forening.
På
kirkegården er alle sin grav verdig,
Og
hviler i fred – med lysskjær
Fra
en steingammel måne.
 |
| Monet-ill. |
No comments:
Post a Comment