 |
| H.Sørensen-ill. |
GOD
DAG
God
dag, min sjel, min edle rose.
Jeg
er likegod som før.
Jeg
tar hatten av for deg.
Med
dristig hånd vil jeg deg lose
Og
gir deg nå et luftig svev.
Jeg
bøyer av for vær og vind
Og
krabber straks i land.
Ved
aftentid, når fisken biter,
Er
jeg på pletten med mitt snøre
Og
smører meg med tidsfordriv.
Det
er en liten bok jeg leser
Om
dikt, og løst og fast om fjell.
Jeg
bryter bølger med en båtflabb,
En
pram av beste kvalitet.
Så
ankrer jeg og går for landing.
Jeg
møter verden med et smil
Og
betror meg til den ene.
Jeg
er beruset av kjærlighet
Og
loser båten trykt i havn
I
lyset av naturens skjønne lilje.
DØD
Døden
lukker vårt øye
Og
klørne forsvinner i mold.
I
skyggen av trærne hviler vår kropp
Til
tiden er inne, og alle står opp
Til
frihet - eller evig pine
I
mørkets bitre eddiksjø.
Hver
morgen er en fødsel på gang,
Men
døden er i samme gate
Og
gir oss ingen fred.
Døden
tar oss i sin ørneklo en dag
Og
fører oss over alle hav
Til
Livets tre i Edens hage,
Der
alt er nytt – som i begynnelsen.
ORD
Ordene
har sin pris,
Men
jeg skriver stadig nye ord
Til
inntekt for språket,
Som
vi har sammen til glede
Så
lenge toget går på skinner
Og
byen våkner til liv.
Jeg
bøyer meg ned
Og
hvisker ordene til alle som sover,
Som
ennå går med krykker
Over
bondens åker.
Her
skal ordene frem i lyset
Som
skjeggstubber og aks,
Før
vinteren regjerer.
Ordene
skal lede oss fra rom til rom
I
labyrinten, som er livet
I
et nøtteskall, som tar imot og gir
Så
lenge det finnes håp, -
Og
byen våkner til en ny dag
Med
regn og solskinn.
Ordene
har sin pris,
Og
alle må betale sin del
Før
vi blir usynlige med vinger
Og
kan bevege oss fritt i landskapet
Som
bølger av lys fra det høye.
Der
mettes vi av kjærlighet.
VIND
Vinden
leker i graset.
Naken
kvinne leker i graset.
Barna
leker gjemsel i kornåkeren
Og
bonden får ikke sove.
Solen
er for sterk i innhøstingen,
Vinden
har lagt seg
Og
graset bøyer seg i avmakt.
Den
nakne kvinnen er usynlig,
Og
vinden leker i graset.
HØST
Sommernatten
er mild og mørk
Og
glir sakte inn i høstens vindorkester
Som
spiller harpe i trærne.
Sommeren
er på hell, og høsten våkner
Fra
dvale, fra sine skjul i fjellet
Og
i vidstrakte åser med skog og lyng.
Høsten
bærer de grønnkledde marker
Til
arkivet, der minnene blir lagret
Til
en vakker vårdag i april eller mai.
Jeg
lytter etter åreslag i vannet
Og
vet at det går mot høst for alle,
Og
vinterstormen uler som ulv i fjellet.
Snart
er det innevær i Lofoten,
Og
folk ved kysten drar båtene på land.
Jeg
legger mat på fuglebrettet
Mens
svanene flyr.
HAVET
Navnløse
har sine graver i dypet.
Fjellet
står imot alt
Og
ligger naken mot himmelen.
Havet
går i takt fra morgen til kveld
Og
knirker i strandsteinene.
Havet
er langmodig og utfordrer.
Med
makt og myndighet knuser havet
Bryggekanten
til pinneved,
Og
fiskeren må legge seg flat
For
de veldige armer.
Når
havet taler, har vi ikke mer å si.
Men
vi kan leve i håpet
Og
lære årstidene i himmelspeilet.
Havets
ansikt er vår fremtid
I
et nøtteskall.
KOM
Kom,
sier engelen i skogen.
Jeg
åpner vinduet og ser flammer i syner.
Skogen
brenner.
Kom
til dalen, kom til fjellet.
Jeg
åpner vinduet og ser en bue over fjellet,
Og
en hånd leier barnet.
Alle
ble berget i havn den vinteren.
De
iskalde stjernene blinker over oss i kveld
Og
forkynner fred.
Kom,
og ta klærne på, sier engelen.
Vinteren
er taus som graven og valfarter
Når
våren kommer igjen.
Kom
til byen med ditt knippe,
Og
bli her til solen igjen stiger over åsen.
Da
kan vi leke gjemsel og elske -
Til
vi smelter sammen i landskapet
Til
en ny dag.
GÅTE
Gåtefull
er denne verden,
Og
menneskene er gåtefulle.
Språket
fører oss langt,
Men
stillheten fører oss lenger.
Vi
blir forvandlet
Og
roper i eventyret med tryllestaven.
Alt
er en gåte. Og at vi lever
Er
fremdeles ubegripelig.
Men
i begynnelsen skapte Gud,
Og
lyset favner oss alle til en gyllen ring.
Her
bor vi, og bærer vår niste
Til
alle har lært veien over havet,
Der
ordet rir bølgene og drar båten i land. |
| H.Sørensen-ill. |
No comments:
Post a Comment