ARKIVET Ny-poesi 2015-2 <> Del11*Sigve Lauvaas

Monet-ill.

HUS

Ditt hus er mitt hus,

Er en stemme i veggen.

Solen skinner på den,

Lyser dagen lang.

Ditt hjem, mitt hus

Våker over deg om natten,

Kjenner regnet på taket,

De mange dører.

Ditt hus er et slott

For alle som bor der,

Og gir barna næring,

Holder veien åpen.

Ditt hjem gråter

Når dine kjære gråter.

En forbinder såret

Og du er alene igjen.

NATT

Gråt ikke natt

Over månen, skyene.

Det kommer penere vær.

Fremtiden kommer

Med vandrere.

Natten er lang og klar.

Jeg lever i fremtiden

Og tenker veien over alt

Som gir nye krefter.

En hånd løfter oss

Når det er natt

Og månen er dekket til.

Jeg leser meg i søvn

Og skrifter mine ord til graven.

Der stopper lyset,

Og veien er lukket

For mine føtter.

SPILL

Gi meg et klaver,

Spill meg over alle fjell.

Lytt gjøken om våren.

Sommeren bryter inn,

Blomster synger.

Spill meg hjem.

Spill orkester i skogen.

Mine barn plystrer

Lange toner, lyse, tynne.

Det er lenge siden

Mitt navn i speilet.

Jeg ringer dagen inn.

TESTAMENTE

Gull og sølv skal deles.

Ordene som lever

Deles i fire ledd.

Alt tømmes i en sekk

Til pilegrimen.

De reisende ser fremtiden

Og lever fra hånd til munn.

De trenger støtte,

Og pengene mine er talte.

Banken gjemmer alt.

Min sjel er mitt testamente

For livet her.

Om jeg bor i Amerika

Eller i Jerusalem,

Er mitt testamente navnet

I speilet, lyset,

Min eiendom for evighet.

  

Monet-ill.

ARKIVET Ny-poesi 2015-2 <> Del10*Sigve Lauvaas

B.Eriksen-ill.

BØKER

Bøkene ligger i bokhyllen og venter.

Flere bøker er åpne hos naboen,

Som leser til den store gullmedalje.

Livet er delt mellom bøker

Og mylderet rundt omkring i verden.

Jeg tenker helst på ord

Som blinker langs grøftekanten.

Til sin tid tar jeg ordene opp

Og veier dem i hånden.

Jeg kan ikke helt forstå bøker

Som er i dvale.

Likevel må jeg lovprise arkivet

Som oppbevarer gull og sølv,

For verdien bare stiger.

EN GANG

En gang ble jeg bevisst

Mine forpliktelser

Og våknet til ansvar

Og overlevde kaoset i byen.

Jeg trekker meg tilbake

Mens tiden er god,

Og fyller mine kar med ord

Fra et stort marked i livet.

Det er betydningsfullt

Å ha gode venner over alt

Og kjenne at en er på rett vei

Med sterke inntrykk i lasset.

Jeg betrakter menneskene

Og ser livets mysterium i alt

Som er skapt, for å oppfylle loven

Og utvide grensene til et språk.

MITT HJERTE

Søvnen kommer til meg

Og taler til mitt hjerte

I stillhetens rom.

Den evige glødelampe

Holder meg våken

Når det er dag.

Jeg famler etter tapt tid

Og klarer ikke gripe

Lyset som skinner i mørket.

Ordene blir ensomme tegn

For mitt aldrende hjerte

Som taler tålmodig

Fra livets skole.

VELKOMMEN

En stjerne tar hånden min

Og fører meg langt.

Jeg flyr til nye stjerner

Og er velkommen i lyset

Som stråler med musikk

I strengene.

Jeg ønsker velkommen med

Til de ytterste planeter,

Som tar imot meg når jeg kommer.

En stjerne, en planet, et rom

For nye mennesker.

Jeg er velkommen tilbake

Som en virkelig bror.

HUS

Det finnes alltid et hus

Som kan ta imot våre stille timer.

Jeg setter meg på plenen

Og ser verden fra utsiden.

Kanskje er kjærlighetens hus

Det beste som er skapt.

Jeg føler en lengsel til byen

Som stadig utvider seg

I kjærlighet.

ANSIKT

Om fjellet er et ansikt

Som åpner seg i lyset,

Så er solen et øye som ser alt.

Havet drar båten i land

Og fjellet speiler seg mot himmelen.

Vi er alle født under stjernene,

Og samler gullstøv til et testamente.

Alt har vi fått til låns,

Og alt må vi gi ifra oss.

Bare sjelen er vår pant på livet.

Vårt ansikt er et speilbilde

Av skaperen, og kroppen

Er vårt jordiske telt.

Å ha et ansikt som lyser,

Forteller om et åpent ansikt

I kjærlighet.

All naturen åpner seg i dagen

Og gir seg til kjenne.

Hvert menneske er et lys på jorden.

SETNINGER

Min kamerat er likegyldig til setninger,

Men har alltid noe å si.

Rent musikalsk vil han klare seg,

Men mangler gehør for setninger

Som danser lett.

Setninger som er fast oppbygd

Kan vanskelig bli poesi.

De hamrer som tyske noter i klaveret

Og venter på gratis applaus.

Jeg ser setninger mer som byggmateriale

Til hus som skal tåle vær og vind,

Der kjærligheten tyter ut vinduene

Og taket er dekket med blomster.

Min kamerat tigger til seg ord

Og kaver seg opp elven som en gammel

På jakt etter en god fiskeplass.

Men noen ord knytter seg,

Og virkeligheten beruses med slagverk,

Så talen blir lunefull.

Omgivelsene fortviler, og setningene

Jages på havet med vinden.

BETRAKTNINGER

Blomstene strekker seg imot oss

Og roper navnet.

Vi hører det klinger i lyngen,

Og speiler oss i vannet.

Vi lytter til paraden i byen

Og våkner til en ny dag.

Å betrakte verden fra innsiden, begrenser.

Å kjenne tiden, gir stor styrke.

Og den som vet veien, finner frem.

Alt vi trenger, er visdom og kjærlighet.

INSTRUMENT

Jeg er et instrument.

Jeg ønsker at du skal bruke meg,

At tonene skal komme frem.

Alle mennesker må ha et instrument

For å gi tonene glød og varme.

Alle trenger en melodi

Som er lys og lett, og passer

Til føttene som danser.

Jeg er et instrument,

Og venter at du skal røre meg

Før natten kommer, og jeg er gammel

Som en tigger mot evigheten.

Jeg lengter å se dine fingrer

På mitt tastatur.

Fra de tidlige morgentimer

Sitter jeg ved vinduet og speider.

Kanskje er den ene på vei,

Som småfuglene, og vil bygge rede

Rett utenfor døren min?

Kanskje er det på grunn av meg

At tonene ble så vakre?

KIRKEGÅRDEN

På kirkegården er ingen glemt.

Alle er plassert med kors og navn

På rekke og rad.

De urgamle og helt unge

Har fått en staselig grav, og slekten

Kan puste lettet ut.

Her er duft av storhet og blomster

I skjønn forening.

På kirkegården er alle sin grav verdig,

Og hviler i fred – med lysskjær

Fra en steingammel måne.

Monet-ill.

ARKIVET Ny-poesi 2015-2 <> Del9 *Sigve Lauvaas

H.Sørensen-ill.

DIKT

Da diktet jeg aldri skrev

Ble publisert,

Streifet det meg at ordene

Var lagret

I en gullgruve for senere bruk.

Jeg skulle vente med mine utgivelser

Til kornet var modent.

Og lauvet i skogen flyr nå

Som grågjess den lange veien

Jeg alltid har drømt om.

LYS

Lyset åpner våre øyner

Og får oss til å se kyststripen

Som nærhet til menneskene

Som klamrer seg fast.

Jeg kommer fra det tykke innland

Og ser lyset gjennom skogen,

Og tynges av latter

Når våren kommer til Mjøsa.

Lyset tenner gnisten

Og får oss til å elske livet

Som en juvel vi aldri vil gi slipp på,

Bare ånd, sjel og legeme, var intakt.

Lys mine ord, sier jeg i blinde,

Og tenker hva jeg kan bidra med

Som en brikke i landskapet,

Under glitrende stjernelys.

Jeg hvisker gjennom språket

Og stryker barnet over ansiktet:

Menneskene er verdens lys

Forent med kilden til evig liv.

DIN HÅND

Ditt ungdommelige smil,

Din lyse latter,

Dine brennende øyner,

Din varme hånd - stuper imot meg.

Du triumferer med myke skuldre

Og tryller frem hetebølger

Fra sommeren langs Lysefjorden

Mens skumringen driver inn

Fra sine skjul i fjellet.

Du la din hånd på min skulder

Og stemplet din kjærlighet i meg

Så mitt hjerte ble varmt som brostein

I gatene i Venezia.

Dine smale fingrer føler tangentene

Og spiller opp til vals,

Mens jeg svetter nervøst

Og brenner av lyst til å danse.

Nøklene klirrer i sollyset

Og forteller om kontroll og husrom,

Med åpne dører for en vakker gjest

Med ungdommelig latter og humor

Fra bølgende regnskoger

I Costa Riga.

Du er alt for meg i dag,

Og forteller om fjerne triumfer

Fra øyene i Stillhavet.

Du har merket min sjel med latter

Og kjærlighet

Fra dypet i ditt hjerte.

Du er morgenlyset og livsgnisten

Fra dag til dag

Jeg bærer deg på gullstol

Til klokkene ringer

For siste gang.

DRØM

Her i gaten kan jeg drømme

Under svartpolerte lamper.

Under furutrær i skogen kan jeg drømme

Med våkne øyner - langt av sted.

På en øy i havet kan jeg drømme

Og lytte til bølgesus og kvinnelatter.

Jeg kjører over stille landskap

Og møtes ansikt til ansikt ved en strand

Med glade folk fra hele verden.

Jeg drømmer byer, og vokser

Som et tre i skogen.

Snart er utsikten blitt en gåte.

Jeg må stige opp i fjellet, opp til varden

For å se mitt liv i perspektiv til alt

Som rører seg på denne kloden.

Jeg drømmer gater som en strek

Med trikk og biler i kortesje.

Alt skal frem, som maur og tog.

Den siste reis er ikke slutt

Før alt er slutt i eventyret.

GLEMT

Å menneske, vi må ikke glemme fuglene.

De uskyldige kryp trenger oss,

Og vi trenger dem over havet.

Sånn er det i drømmenes rike.

Vi drives som tømmer i elven

Og skal bli til en bok om løst og fast

Mens dagene går og fuglene flyr.

Og det blir høst, vinter og vår, og sommer

Med kjærlighetens gleder.

Et fuglepar med åtte små forteller om livet.

Vi må lytte til fuglene, før det er for sent,

Før verden går i oppløsning

Og vi er usynlige for hverandre.

FEIL VEI

Damen gikk i feil retning

Og ble tatt av raset.

Da vi kom var det høye sperringer

Og vi kunne bare se alt fra avstand.

Damen var innskrevet på hotellet,

Men ble straks utskrevet,

Da ingen visste hvor hun var blitt av,

Men snøen lavet ned.

Det er lett å ta feil av veien,

For skiltene var dekket av snø

Og køen var stor i begge retninger.

Jeg hadde ikke GPS den gangen.

Damen kom heldigvis til rette

Og måtte ligge i koma i fire uker

Mens snøen rant i havet

Og ingen gjenboere var å se.

SNØ

Jeg elsker snøhuler

Og lager snøklokker til naboen.

Snøen lyser opp

Og gjør nabolaget mer spennende.

Hvert ansikt lyser i snøen

Og forteller sin historie om avmakt

Når vinteren brøyter vei

Og gir oss snø og is i rikt mål.

Jeg filmer livet i bakkene

Og brenner bål for barna

Som gir av seg selv, og lærer å elske

Historien om de som ble igjen.

H.Sørensen-ill.

ARKIVET Ny-poesi 2015-2 <> Del8 *Sigve Lauvaas

H.Sørensen-ill.

GOD DAG

God dag, min sjel, min edle rose.

Jeg er likegod som før.

Jeg tar hatten av for deg.

Med dristig hånd vil jeg deg lose

Og gir deg nå et luftig svev.

Jeg bøyer av for vær og vind

Og krabber straks i land.

Ved aftentid, når fisken biter,

Er jeg på pletten med mitt snøre

Og smører meg med tidsfordriv.

Det er en liten bok jeg leser

Om dikt, og løst og fast om fjell.

Jeg bryter bølger med en båtflabb,

En pram av beste kvalitet.

Så ankrer jeg og går for landing.

Jeg møter verden med et smil

Og betror meg til den ene.

Jeg er beruset av kjærlighet

Og loser båten trykt i havn

I lyset av naturens skjønne lilje.

DØD

Døden lukker vårt øye

Og klørne forsvinner i mold.

I skyggen av trærne hviler vår kropp

Til tiden er inne, og alle står opp

Til frihet - eller evig pine

I mørkets bitre eddiksjø.

Hver morgen er en fødsel på gang,

Men døden er i samme gate

Og gir oss ingen fred.

Døden tar oss i sin ørneklo en dag

Og fører oss over alle hav

Til Livets tre i Edens hage,

Der alt er nytt – som i begynnelsen.

ORD

Ordene har sin pris,

Men jeg skriver stadig nye ord

Til inntekt for språket,

Som vi har sammen til glede

Så lenge toget går på skinner

Og byen våkner til liv.

Jeg bøyer meg ned

Og hvisker ordene til alle som sover,

Som ennå går med krykker

Over bondens åker.

Her skal ordene frem i lyset

Som skjeggstubber og aks,

Før vinteren regjerer.

Ordene skal lede oss fra rom til rom

I labyrinten, som er livet

I et nøtteskall, som tar imot og gir

Så lenge det finnes håp, -

Og byen våkner til en ny dag

Med regn og solskinn.

Ordene har sin pris,

Og alle må betale sin del

Før vi blir usynlige med vinger

Og kan bevege oss fritt i landskapet

Som bølger av lys fra det høye.

Der mettes vi av kjærlighet.

VIND

Vinden leker i graset.

Naken kvinne leker i graset.

Barna leker gjemsel i kornåkeren

Og bonden får ikke sove.

Solen er for sterk i innhøstingen,

Vinden har lagt seg

Og graset bøyer seg i avmakt.

Den nakne kvinnen er usynlig,

Og vinden leker i graset.

HØST

Sommernatten er mild og mørk

Og glir sakte inn i høstens vindorkester

Som spiller harpe i trærne.

Sommeren er på hell, og høsten våkner

Fra dvale, fra sine skjul i fjellet

Og i vidstrakte åser med skog og lyng.

Høsten bærer de grønnkledde marker

Til arkivet, der minnene blir lagret

Til en vakker vårdag i april eller mai.

Jeg lytter etter åreslag i vannet

Og vet at det går mot høst for alle,

Og vinterstormen uler som ulv i fjellet.

Snart er det innevær i Lofoten,

Og folk ved kysten drar båtene på land.

Jeg legger mat på fuglebrettet

Mens svanene flyr.

HAVET

Navnløse har sine graver i dypet.

Fjellet står imot alt

Og ligger naken mot himmelen.

Havet går i takt fra morgen til kveld

Og knirker i strandsteinene.

Havet er langmodig og utfordrer.

Med makt og myndighet knuser havet

Bryggekanten til pinneved,

Og fiskeren må legge seg flat

For de veldige armer.

Når havet taler, har vi ikke mer å si.

Men vi kan leve i håpet

Og lære årstidene i himmelspeilet.

Havets ansikt er vår fremtid

I et nøtteskall.

KOM

Kom, sier engelen i skogen.

Jeg åpner vinduet og ser flammer i syner.

Skogen brenner.

Kom til dalen, kom til fjellet.

Jeg åpner vinduet og ser en bue over fjellet,

Og en hånd leier barnet.

Alle ble berget i havn den vinteren.

De iskalde stjernene blinker over oss i kveld

Og forkynner fred.

Kom, og ta klærne på, sier engelen.

Vinteren er taus som graven og valfarter

Når våren kommer igjen.

Kom til byen med ditt knippe,

Og bli her til solen igjen stiger over åsen.

Da kan vi leke gjemsel og elske -

Til vi smelter sammen i landskapet

Til en ny dag.

GÅTE

Gåtefull er denne verden,

Og menneskene er gåtefulle.

Språket fører oss langt,

Men stillheten fører oss lenger.

Vi blir forvandlet

Og roper i eventyret med tryllestaven.

Alt er en gåte. Og at vi lever

Er fremdeles ubegripelig.

Men i begynnelsen skapte Gud,

Og lyset favner oss alle til en gyllen ring.

Her bor vi, og bærer vår niste

Til alle har lært veien over havet,

Der ordet rir bølgene og drar båten i land.

H.Sørensen-ill.